REST, hvilken vakker ting

Rails består, ut av boksen av to hovedelementer: ActiveRecord, som håndterer forretningsobjektene dine slik de er representert i en relasjonsdatabase, og et rammeverk for det å lage webapplikasjoner. De fleste eksemplene på bruk av Rails er så enkle og tiltalende nettopp fordi de lener seg så hardt på grunnfunksjonaliteten i Rails: ActiveRecord og ActionPack.

Et av de nyere tilskuddene til Rails-familien er ActiveResource, et bibliotek som lar deg bruke ressurser fra et annet system omtrent som om de fantes i din egen database. Om det andre systemet også er en Rails-applikasjon er dette “plug’n’play”, hvis ikke må det gjøres litt jobb. Jeg mistenker at mange som vurderer Rails resonnerer omtrent sånn:

• Kan vi bruke ActiveRecord? Nei
• Kan vi bruke ActiveResource? Kanskje, men da må vi gjøre masse om på det eksterne systemet, slik at ActiveResource kan fungere uten tilpasninger

Om det så skulle vise seg at datastrukturen (eller noe annet) i det eksterne systemet ikke er tilsvarende Rails henfaller mange enten til å avskrive Rails eller å glemme alle prinsipper om bra håndverk og parse XML-strukturer i controllere og whatnot. Det er det ingen grunn til!

På prosjektet jeg jobber nå ligger foreløpig alle modellene våre “utenfor vår kontroll”, det vil si at eneste grensesnittet vi har mot dem er en REST-basert webservice. Disse ligner ikke på ActiveResource i det hele tatt, og det gjør ingenting. Vi bare begynte å skrive klientkode som om disse eksterne modellene var førsteklasses ActiveRecord-lignende objekter.

me = Person.find("marius")
all_people = Person.find(:limit => 22)

Jeg tenkte ikke på hvordan jeg skulle implementere dette i det hele tatt på dette stadiet, jeg bare skrev den klientkoden (som en enhetstest, såklart) som jeg ønsket å bruke om verden var et perfekt sted. Etter min erfaring er dette den eneste måten å få et API/DSL man orker å leve med i lengen: man er nødt til å skille det å designe seg et domenespråk fra det å implementere det. I dette tilfellet valgte jeg å få noe som lignet veldig på ActiveRecord/ActiveResource; først og fremst fordi noen her har tenkt på masse problemstillinger for meg, dernest fordi de andre elementene i Rails-applikasjonen min (Controllere og Views) blir mest mulig lik Rails og jeg slipper å tenke.

Deretter, når jeg hadde bygget meg et språk gjennom de testene jeg hadde laget satt jeg lykkelig og utslitt med et titalls tester som feiler. Da er det på tide å gå hjem, sove ut, og begynne implementasjonen neste dag.

Vi hadde en diskusjon med de som utvikler REST-tjenesten vi skal forholde oss til, og de fortalte blant annet om XML-formatet de brukte når man prøvde å aksessere en ressurs som ikke fantes. Igjen var det noen som hadde tenkt for oss, måten Rails’ REST-tjenester forteller at en ressurs ikke finnes på er å returnere HTTP statuskode 404 (not found). Det gir ingen mening å skulle parse XML for en ressurs som ikke finnes.

Dette er en oppfordring til å være litt ambisiøs når du ikke kan lene deg på Rails. Som Railsutvikler har vi et fantastisk verktøy tilgjengelig: det samme verktøyet som Rails-teamet bruker når de lager Rails – Ruby. Ruby er kraftige greier, bruk det!